Jeg vil så gjerne få ned noen tanker, det er så mange av dem, de suger alt ut av meg…. Jeg kjemper så inderlig hardt for å få det til, motgangen kommer hver gang jeg nærmer meg toppen av bakken. Andres bitterhet vil ødelegge meg, den gnager seg inn i meg og sier du duger ikke. Jeg reiser meg og klatrer videre, orker ikke denne negative bitterheten. Det nærmer seg toppen av bakken, den andres bitterhet kommer farende over meg igjen, Nei jeg orker ikke mer, det finnes en grense for hva jeg kan klare.  Jeg er så trøtt, det eneste jeg tenker på er å sove, kjemper meg gjennom dagen, kroppen føles som bly.

Livet er av og til en kamp for å overleve, den føles ekstra tung ut når jeg ikke blir trodd, min kamp blir ikke sett, den eksistere ikke i andres øyne. Men jeg vet, jeg føler det, kampen setter seg som bly i kroppen min. Jeg vil så gjerne bli forstått, jeg vet jeg gjør mitt beste, jeg vet jeg gjør en god jobb, men blir dradd ned av andres bitterhet gang på gang.  Jeg tenker ofte hvorfor vil du ødelegge meg, hvorfor ikke gjøre det beste ut av det og samarbeide. Hvorfor være bitter, der er da ingen løsning, eller kanskje bitterheten er et utslag av dårlig samvittighet?  Dårlig samvittighet for noe som egentlig skulle blitt fulgt opp, noe som du skulle vært en del av fordi det angår deg også,- Men du klarer det ikke, legger det over i andres hender, det er jo mye lettere enn å gjøre noe med det selv. Det er så mye lettere å si at andre ikke får det til enn å innrømme det selv. Det er så mye lettere dra andre ned gjørma og selv sitte på toppen og se om det finnes noe mer du kan rakke ned på…

Jeg er så sliten, jeg vil ikke kjempe opp mot bakketoppen gang på gang, jeg vil være på toppen, i hvert fall titt lengre…..